I en periode i livet mitt fikk jeg muligheten til å bli kjent med på styggen på ryggen. Du syns kanskje det er vel optimistisk å kalle det en mulighet, men det var det virkelig.

Dag etter dag våknet jeg med en stemme inne i hodet mitt som sa at jeg ikke fikk til noe. Stemmen som repeterte seg selv med de samme negative uttalelsene, fikk ufortjent mye tid og oppmerksomhet. I etterpåklokskapens lys har jeg skjønt at jeg foret meg selv med det motsatte av det som gjør meg godt. En indre dialog som gjorde alt for å trykke meg ned. Jeg var frustrert og lei meg, og jeg kjente på en tilværelse som var tungt og slitsom. Det verste var at jeg opplevde å bli handlingslammet. Jeg utsatte oppgaver og gjøremål hele tiden. Heldigvis kom dagen da jeg bestemte meg for at nok var nok. Resultatet av å se på haugen med oppgaver som bare vokste, fikk meg til å få et nysgjerrig blikk på situasjonen jeg var i. Jeg ble nysgjerrig på hvorfor jeg ikke kom i gang, og bare utsatte alt som var rundt meg. Jeg ble også nysgjerrig på hvorfor noen mennesker viser seg som særlig dyktige på å gjennomføre.

Har du noen gang opplevd at det skjer altfor mange ting på en gang? Har du opplevd å være overveldet? Det var det som skjedde med meg. Bygging av nytt hus, flytteprosess, salg av daværende hus, småbarnsmor, bonusmamma og karriereskift. Vel, det ble for mye. Dette bidro til et ytre, og et indre kaos i meg. Jeg klarte ikke å se en oppgave om gangen. Jeg så hele huset med alle sine uferdige rom, alle flytte-eskene og det uferdige uteområdet som en helhet. Jeg opplevde mengden oppgaver som et uferdig regnskap jeg ikke hadde egenskaper til å håndtere. Med det forteller jeg også at tall ikke er min greie. Jeg så alt på en gang, og jeg tenkte selv at jeg ikke var rett person til å løse oppgavene. Som daværende deltaker av perfeksjonistgjengen, og hun som stort sett syns det er vanskelig å ta valg, fikk jeg virkelig kjenne på å stå midt i en ukjent skog, uten kart og kompass.

Jeg tenkte mange destruktive tanker. «Så dårlige vi er til å planlegge»., «Tenk at jeg har satt meg selv i denne situasjonen»., «Dette kommer til å ta 100 år». Dette var tanker jeg foret meg selv med på daglig basis i en periode. Jeg ble en negativ person både for meg selv, og de rundt meg. Heldigvis ble jeg lei av å være negativ, og av å ha det sånn! Timingen med at jeg fikk en modelleringsoppgave på coachingstudiet, ble redningen.

Modelleringsoppgaven handlet blant annet om at jeg intervjuet tre personer jeg anså som særlig gode på å gjennomføre. Intervjuene ga meg innsikt i hva disse personene tenkte når de møtte ulike typer oppgaver. En fellesnevner for alle tre, var at handlekraft og gjennomføringsevne var viktig.

Jeg ble forbauset og glad, og følte meg også ganske teit da jeg fikk tak i mine intervjuobjekters tenkemåter. Jeg fant nemlig ut at de tenker tanker som: «Klart jeg kan!», «Hvorfor skal ikke jeg kunne gjøre dette?», «Jeg gjør det med en gang!», «Så godt det blir når jobben er gjort». «Get shit done».

Dette ble et nydelig, men også et litt vondt møte med meg selv i døra. Da jeg fikk tak i disse tenkemåtene, og sammenlignet de med mine, forsto jeg umiddelbart hva jeg måtte gjøre annerledes. Mine tenkemåter når jeg så rot, var nemlig: «Å, nei – jeg orker ikke rot!», «Off, dette orker jeg ikke», «Hvorfor er det ikke noen andre som har ryddet her».          

Jeg matet meg selv med negative tanker, som igjen påvirket min overbevisning om at jeg ikke var en gjennomfører. I tillegg fraskrev jeg meg ansvaret ved å tenke at det var noen andre sin oppgave å rydde, og ikke min. Dette ble noen aha-opplevelser jeg aldri kommer til å glemme. Gjennom nysgjerrighet og utforsking, endret jeg min måte å tenke på når det kom til gjennomføringsevne. Da jeg skjønte at det var fastlåst jeg var, fikk jeg ny innsikt og motivasjon til å endre tenkemåte, og oppførsel. Det ble en verdifull situasjon å lære av. Jeg gikk fra å være delvis handlingslammet til å bli en gjennomfører på rekordtid. Jeg vil kalle det en transformasjon.

Min måte å tenke på endret seg på kort tid etter at jeg forsto sammenhengen mellom gjennomføringsevne og hvordan tankesettet til intervjuobjektene mine var. Med en gang jeg kom hjem, byttet jeg ut min gamle tenkemåte. I det jeg gikk inn døra etter å ha intervjuet to av dem, møtte jeg rot med et smil samtidig som jeg tenkte «Klart jeg kan!». Da jeg ble bevisst på hvordan jeg responderte på triggeren min «rot», ga det meg en valgmulighet, nemlig å bytte ut min gamle respons med noe som var mer hensiktsmessig. Det at jeg gjennomførte en oppgave, ga meg mestringsfølelse, og motivasjon til å gjøre enda flere oppgaver.

Dette ble raskt til en oppgradering av huset, men aller viktigst en oppgradering av min måte å tenke på, og meg selv. Det var ikke bare jeg som var glad for transformasjonen, det gjaldt i aller høyeste grad for samboeren min også. Energien jeg i en periode hadde brukt på å være overveldet og negativ, ble byttet ut med drivkraft til å gjennomføre og mestre!

Når jeg evner å se meg selv være i målet, fremfor å fokusere på jobben som skal gjøres, gir det meg drivkraft og gjennomføringsevne! Å bli bevisst egne mentale vaner er første steget på vei til å bli en gjennomfører! Herlighet så deilig det er å møte en oppgave med tanken «Klart jeg kan!»